Konsept

Til, kanskje, noen av deres overraskelse, så har jeg tidligere satt sammen en cd. Ikke bare en cd med sanger jeg har stjålet fra den vidunderlige tingen vi kaller internett, men faktisk spilt inn sangene. Såklart, cd'en var av mager kvalitet ettersom jeg har ikke akkurat fantastisk innspillingsutstyr, og det er en instrumental cd(funker bedre slikt når man eksperimenterer i hemmlighet). Det er et par folk som har hørt cd'en, og riktig nok så tror jeg er det best det forblir slik av hensyn til musikkfornøyelse.

Det jeg heller vil trekke oppmerksomhet mot, er følgende: Jeg planlegger en ny cd. Hvorfor jeg velger å si dette er jeg ikke helt sikker på, men det kan vel ikke skade. Alltid lettere å få konstruktiv kritikk når man kan vise det til folk. Det er forsåvidt noe av det jeg kommer til å be om, konstruktiv kritikk altså, men kritikk generelt funker vel(kan bare ikke love at jeg kommer til å ta hensyn til det).

Jeg tror jeg vil begynne med å legge frem konseptet jeg har tenkt for dette albumet(som kommer til å bestå av nesten utelukkende egenkomponerte sanger, med mindre noen har innmari lyst til å bidra med ting. Det hadde jeg også satt utrolig pris på*hinthinttilekstramusikanterjegkjenner*). Konseptet er forsåvidt inspirert av min lille niese(som mange av dere kanskje vet så er hun awesome), så konseptet kommer til å være barneværelse. På engelsk, nursery. Det er også tittelen på albumet: The Nursery. Har allerede grunnlaget for et par sanger som da er oppkalt etter, og inspirert av diverse ting som man forbinder med et barneværelse. Diverse leker, barnekrybben. Målet blir da å vekke minner om barndommen med sangene. Noen litt sakte og søvnige, andre lekne og raske.

Som sagt, jeg setter stor pris på tilbakemelding og tanker omkring dette. Hvis du har en mening så bare mail meg eller legg igjen en kommentar.

Takk på forhånd

And the world keeps turning

Det har seg slik at man sitter og stirrer på en skjerm. Mens man stirrer på denne skjermen har man en gitar i sitt fang. Og mens man spiller kjente gamle sanger så forsvinner all bevissthet, og man gjemmer seg i minnene de sangene bringer. Til slutt, så går man tom for gamle sanger å spille. Tom for gamle minner.

Da er det bare å lage en ny sang, og nye minner.

Papilio dravidarum

What's wrong?

What's wrong? To define wrong, you must define right. Is wrong the absence of right? Or is right the absence of wrong? Are there degrees of right or wrong? Can you be partially right? We are required to take a stand, but why? So they can tell us that we're wrong? You're rarely told that you are right by someone who disagrees with you, isn't that so? How often have you admitted to someone: You're right, but I disagree with you.

I have, occasionally. The existence of times where you know you're wrong, but you wish you weren't. I'm not talking about making trivial mistakes. I'm talking about the big issues. My mind is brought back to discussions on the nature of humanity. Belief in good, evil, selfishness, selflessness, right and wrong. You want to, I want to, believe in the goodwill of humanity, but how often have I been forced to admit: Humans are bastards. Undeniably, there are exceptions. There are always exceptions.

Again, what's wrong?

I think back to wise words I heard this summer. "Don't tell them what they can't do, tell them what they can do". Why phrase things so negatively? Instead of asking a friend in need: What's wrong? Try a different angle('cause let's be honest, it's sometimes quite easy to see things that are wrong, not so easy to see things that are right), try asking: What is right? In times where despair is easy to come to, where defiance seems futile, where the thin veneer of a mask is threatened, having someone point out that there is something wrong doesn't help. Call it momentary distraction, but don't we all look for it in times of need? A change of topic?

Personally, if I want to know what's wrong I will ask. Yet, I don't find it hypocritical to say: Don't ask what's wrong, ask what is right. There are ends, and there are means to an end. Admittedly, sometimes, for some people, it's easier to ask what is wrong than what is right. Those times might be when there doesn't seem to be anything right. We all ask questions, yet do we always want the answers? We ask questions, yet do we always know the answers? Sometimes, the cure is worth than the disease. We ask the question, but the answer only leads to more questions. For example, I'd rather live with the threat of getting the swineflu rather than taking the injection. Why? I don't like needles. Could I take the vaccine if I wanted? Yes, I could. Do I want to? No.

Sometimes, the answer is not worth the question, Sometimes, the question is not worth an answer.

PS: "Running was no longer an art, it had become a science. It didn't matter what you were fleeing from or fleeing to, as long as you were fleeing. I run, therefore I am. More correct, I run, therefore I'll still be"

Å eta rekti'

Tenk deg om; Hva betyr egentlig det? Å spise riktig? Diet eller bordmanerer?

Prøvde å spise riktig idag, funket ikke, fant ut at jeg foretrekker å spise feil.

Kynisme på ny?

Sen nostalgi og rar dag har satt sine spor. På vei hjem kom jeg til å tenke på et par ting: Hvorfor oppfører en snill fyr seg som en drittsekk?

Det er en gåte, og svaret er vel ikke det letteste. Det finnes nemlig en del svar. Å stille det spørsmålet er litt som å stille spørsmålet "hva skjer?". Du kan få ganske mange svar, men du forventer ikke så mye av svarene. Hvis du tenker deg om, hvor ofte stiller du spørsmålet "hva skjer?" og forventer å høre mer enn et par setninger?

Tilbake til det første spørsmålet.

Har du et svar?

Det har jeg.

"All that breaks
must be discarded
even as the thunder
of faith returns
ever fading echoes"

Fryd og glede

Har du noensinne våknet en morgen og tenkt "idag er en god dag"? Fått på deg pene klær, gått rolig til universitetet/skolen? Gått med rak rygg og smilt stort sett hele tiden? Vært veldig lett å underholde hele dagen?

STARs, GUBS, Hobgoblins, two bottles of wine and a guitar.

Tjaa. Det viste seg å være en interessant kveld på søndag. Rent bortsett fra at jeg tilbrakte x-antall timer på biblioteket før jeg gikk fort hjem og nøt en veldig god steik(på 7minutter...). Morsomste var vel at jeg fant en øl som het: Hobgoblin. Fant også trappist øl, men det er en annen sak. Hobgoblin! Faktisk en ganske god øl. Senere sto en konsert for tur.

En del uker siden så sa jeg ja til å spille på en konsert for STAR(Student Ation for Refugees) sammen med en del andre folk. Konserten var veldig gøy, til tross for lite oppmøte. Samlet inn ca. 50£. En del av treffet var faktisk et lotteri. Jeg kjøpte et par lodd og forventet ikke å vinne. Jeg vant. Jeg vant to flasker vin. Jeg betalte en tyvekroning for to flasker vin. Score! Og det var for veldedighet.

For det meste har det stort sett vært en del panikk for øyeblikket siden jeg har en del arbeid og litt for lite tid. Men, det er alltid overkommelig.

Var syk i helga, ble veldig nostalgisk. Nostalgi er merkelig, og av og til plagsomt. Spesielt ettersom jeg ikke kan gjøre noe med det. Jul snart.

The tolling of the iron bell

"And you run and you run to catch up with the sun,
but it's sinking and racing around to come up behind you again.
The sun is the same in a relative way, but you're older,
Shorter of breath and one day closer to death."

Now I've got that feeling once again, I can't explain. You would not understand.

Jaja, Pink Floyd periode:P

This weekend will be legen...wait for it...dairy! It's time to suit up and have a great time. Best of all, I get my hat back! And more stuff! On the off-hand note, I'm also struck by the notion of lack of money. Recent calculations have shown two things:

1. I can't do math for shit and should think through my budget more.

2. I have 14.5£ a week to live off.

Now, I'm flustered. Mainly because of the simple facts that:

1. I don't have a ticket home for christmas yet, still I have a ticket home for November. I also have a ticket for London.

2. This closet I call my flat is costing more than expected.

3. I'm out of pasta, which means dinners are restricted until more can be acquired.

4. I should stop tossing coins about what to do(i.e. heads or tails about whether or not to buy lunch is a bad idea for wallet)

5. I barely have money to get drunk.

BUT! Since this is Scotland, I do have money to get drunk. Why? 1£ drinks. Besides, 14£ a week for food is more than I need.

Example of weeks meals:

2£ bread

1£ pasta

1£pesto(lasts longer than 1 week! Awesome!)

Now that means that technically, I have 10£. Deduct about 5£ for general useage on snacks. And I have 5£ for drink. Albeit, a drink might cost more than 1£ so, let's say it costs 1.50£ that still means three drinks. And since I tend to go larger parts of the day without actually eating, I'll get drunk faster!

Nah, just kidding.

About the not eating part that is. Financially, I'm almost screwed. Almost you ask? Yes, almost. I have parents who will if necessary bail me out.

On the good side, I have a fuck load more money next term because I don't have to pay 1820£ tuition fees.

Come on, it's time to go.

Time

"Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an off hand way
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the way"

Yes, some of you will recognise this piece of art. It is in fact, as some might have suspected, the excerpt from a song by Pink Floyd. And it is no coincidence that the title of this post is also the title of the song. Time.

And yes, as you might also have noticed, I am writing in English. No particular reason. Or is it? The question of ulterior motive can be seen to be asked quite often. It's the basis of cynicism. But is an ulterior motive always a bad motive? Can it be possible to have an ulterior motive which simply wants something nice for all parts. Admittedly, this is where the phrase: The road to hell is paved with good intentions. also comes strongly into play. If acting with an ulterior motive to make things better, what are the odds of fucking up? Interesting question, write a math IA on it.

I think that the answer to that question is the same as how you would answer a question on odds. What are the chances of getting two pairs in Texas Hold 'em? What are the chances of Scotland qualifying for the next world cup? What are the chances of getting to meet your favourite musician?

Blast, I sidetracked that one.

Anyway, back to point, odds. After(finally) getting a chance to talk to one of my best friends, I was reminded of the importance of chance. If you don't believe your odds will improve; Hit it. If you think your odds can improve, but you're impatient; Hit it. If you think your odds are shit; Hit it. All in all, what he pretty much said was: Fuck it, you only live once anyway, make the most of it regardless. Had it been any other friend, I don't think I would have paid as much attention to what he was saying. Yet, since he is who he is, and I am who I am, and I've known him too long to remember, I will listen. There are some matters I never expected to take his advice on, but things change, so why not.

Anyway, what I'm really trying to say is: I have become comfortably numb.

A long time ago, in a galaxy far away

Nei, norsk denne gangen.

Jeg lurer på om jeg skal skrive langt om hvordan jeg føler nå og hvorfor jeg føler det, eller om jeg bare skal si hva jeg føler og se hvor det bringer meg.

Jeg tror jeg velger alternativ nummer to.

Jeg har hjemmelengsel.

Det virker ihvertfall sånn.

Jeg våknet opp idag morges, etter en god natt på fylla. Rettere sagt, jeg antar det var en god natt, men jeg husker ikke mye. Så i speilet idag morges og jeg hadde eyeliner på et øye, skjorta mi var revet i stykker, og jeg husket ikke så mye av hvordan. Ta det med ro, jeg kom meg hjem trygt og ble ikke knivstukket(var nok favoritt-passasjeren til taxisjåføren den kvelden, tror jeg ga han en hundrings i tips). Jeg husker en ting ihvertfall, det var ikke en dårlig kveld. Men det slo meg da jeg så speilbildet mitt: Faen, hvor er vennene mine nå. De vennene som skal peke, le og slå meg på ryggen og si; Hva faen har du gjort? Alternativt, de vennene som er rundt meg når jeg våkner eller som jeg møter dagen derpå og som var på samme fest.

Jeg våknet kald, til tross for at jeg var fullt(bortsett fra en trakassert skjorte) påkledd. Jeg savnet dobbeltsenga mi, og den gode dyna. Jeg savnet å våkne opp, sakte bevege meg til kjøkkenet hvor jeg kan spise godt mørkt brød og høre på mamma rope ting til meg, enten om det handler om at jeg kom hjem sent eller at sølvtøyet må pusses.

Det som svir litt ekstra, er at de fleste jeg var med idag hadde utrolig mange internspøker som jeg ikke forstod. Jeg savnet rett og slett å kunne spøke med en god venn.

Har også funnet ut at det samtaleemnet som kommer opp mest når jeg snakker med folk er om hvordan ting er i Norge. Om det er om førstegangstjeneste eller fjellturer. Jeg føler meg litt som en ape i et bur, men uten en banan.

Men, jeg har funnet en ny helt(rettere sagt heltinne). En av de jeg deler leilighet fant meg, i de gudløse timer, liggende på baderomsgulvet. Jeg husker ikke mye annet enn at hun lurte på om jeg hadde blitt ranet og at hun(og kjæresten hennes) hjalp meg til sengs. Det eneste andre jeg husker er at jeg ba om et glass appelsinjuice. Jeg våknet opp med appelsinjuice i et glass på pulten. Det var veldig betryggende, og hjertevarmende. Selv om dere, mine venner i Norge, ikke er her til å ta vare på meg, så er det ihvertfall en som har gjort det(med unntak av et par andre, men dere får høre hele historien om igår kveld når jeg kommer hjem, historien er råmorsom, på min bekostning).

Jeg har hjemmelengsel, men jeg tror jeg bare trenger litt tid til å bli vant til folk og kulturen her, og ikke minst skille klinten fra hveten. Heldigvis, så har jeg funnet et par folk som er lovende.