The tolling of the iron bell

"And you run and you run to catch up with the sun,
but it's sinking and racing around to come up behind you again.
The sun is the same in a relative way, but you're older,
Shorter of breath and one day closer to death."

Now I've got that feeling once again, I can't explain. You would not understand.

Jaja, Pink Floyd periode:P

This weekend will be legen...wait for it...dairy! It's time to suit up and have a great time. Best of all, I get my hat back! And more stuff! On the off-hand note, I'm also struck by the notion of lack of money. Recent calculations have shown two things:

1. I can't do math for shit and should think through my budget more.

2. I have 14.5£ a week to live off.

Now, I'm flustered. Mainly because of the simple facts that:

1. I don't have a ticket home for christmas yet, still I have a ticket home for November. I also have a ticket for London.

2. This closet I call my flat is costing more than expected.

3. I'm out of pasta, which means dinners are restricted until more can be acquired.

4. I should stop tossing coins about what to do(i.e. heads or tails about whether or not to buy lunch is a bad idea for wallet)

5. I barely have money to get drunk.

BUT! Since this is Scotland, I do have money to get drunk. Why? 1£ drinks. Besides, 14£ a week for food is more than I need.

Example of weeks meals:

2£ bread

1£ pasta

1£pesto(lasts longer than 1 week! Awesome!)

Now that means that technically, I have 10£. Deduct about 5£ for general useage on snacks. And I have 5£ for drink. Albeit, a drink might cost more than 1£ so, let's say it costs 1.50£ that still means three drinks. And since I tend to go larger parts of the day without actually eating, I'll get drunk faster!

Nah, just kidding.

About the not eating part that is. Financially, I'm almost screwed. Almost you ask? Yes, almost. I have parents who will if necessary bail me out.

On the good side, I have a fuck load more money next term because I don't have to pay 1820£ tuition fees.

Come on, it's time to go.

Time

"Ticking away the moments that make up a dull day
You fritter and waste the hours in an off hand way
Kicking around on a piece of ground in your home town
Waiting for someone or something to show you the way"

Yes, some of you will recognise this piece of art. It is in fact, as some might have suspected, the excerpt from a song by Pink Floyd. And it is no coincidence that the title of this post is also the title of the song. Time.

And yes, as you might also have noticed, I am writing in English. No particular reason. Or is it? The question of ulterior motive can be seen to be asked quite often. It's the basis of cynicism. But is an ulterior motive always a bad motive? Can it be possible to have an ulterior motive which simply wants something nice for all parts. Admittedly, this is where the phrase: The road to hell is paved with good intentions. also comes strongly into play. If acting with an ulterior motive to make things better, what are the odds of fucking up? Interesting question, write a math IA on it.

I think that the answer to that question is the same as how you would answer a question on odds. What are the chances of getting two pairs in Texas Hold 'em? What are the chances of Scotland qualifying for the next world cup? What are the chances of getting to meet your favourite musician?

Blast, I sidetracked that one.

Anyway, back to point, odds. After(finally) getting a chance to talk to one of my best friends, I was reminded of the importance of chance. If you don't believe your odds will improve; Hit it. If you think your odds can improve, but you're impatient; Hit it. If you think your odds are shit; Hit it. All in all, what he pretty much said was: Fuck it, you only live once anyway, make the most of it regardless. Had it been any other friend, I don't think I would have paid as much attention to what he was saying. Yet, since he is who he is, and I am who I am, and I've known him too long to remember, I will listen. There are some matters I never expected to take his advice on, but things change, so why not.

Anyway, what I'm really trying to say is: I have become comfortably numb.

A long time ago, in a galaxy far away

Nei, norsk denne gangen.

Jeg lurer på om jeg skal skrive langt om hvordan jeg føler nå og hvorfor jeg føler det, eller om jeg bare skal si hva jeg føler og se hvor det bringer meg.

Jeg tror jeg velger alternativ nummer to.

Jeg har hjemmelengsel.

Det virker ihvertfall sånn.

Jeg våknet opp idag morges, etter en god natt på fylla. Rettere sagt, jeg antar det var en god natt, men jeg husker ikke mye. Så i speilet idag morges og jeg hadde eyeliner på et øye, skjorta mi var revet i stykker, og jeg husket ikke så mye av hvordan. Ta det med ro, jeg kom meg hjem trygt og ble ikke knivstukket(var nok favoritt-passasjeren til taxisjåføren den kvelden, tror jeg ga han en hundrings i tips). Jeg husker en ting ihvertfall, det var ikke en dårlig kveld. Men det slo meg da jeg så speilbildet mitt: Faen, hvor er vennene mine nå. De vennene som skal peke, le og slå meg på ryggen og si; Hva faen har du gjort? Alternativt, de vennene som er rundt meg når jeg våkner eller som jeg møter dagen derpå og som var på samme fest.

Jeg våknet kald, til tross for at jeg var fullt(bortsett fra en trakassert skjorte) påkledd. Jeg savnet dobbeltsenga mi, og den gode dyna. Jeg savnet å våkne opp, sakte bevege meg til kjøkkenet hvor jeg kan spise godt mørkt brød og høre på mamma rope ting til meg, enten om det handler om at jeg kom hjem sent eller at sølvtøyet må pusses.

Det som svir litt ekstra, er at de fleste jeg var med idag hadde utrolig mange internspøker som jeg ikke forstod. Jeg savnet rett og slett å kunne spøke med en god venn.

Har også funnet ut at det samtaleemnet som kommer opp mest når jeg snakker med folk er om hvordan ting er i Norge. Om det er om førstegangstjeneste eller fjellturer. Jeg føler meg litt som en ape i et bur, men uten en banan.

Men, jeg har funnet en ny helt(rettere sagt heltinne). En av de jeg deler leilighet fant meg, i de gudløse timer, liggende på baderomsgulvet. Jeg husker ikke mye annet enn at hun lurte på om jeg hadde blitt ranet og at hun(og kjæresten hennes) hjalp meg til sengs. Det eneste andre jeg husker er at jeg ba om et glass appelsinjuice. Jeg våknet opp med appelsinjuice i et glass på pulten. Det var veldig betryggende, og hjertevarmende. Selv om dere, mine venner i Norge, ikke er her til å ta vare på meg, så er det ihvertfall en som har gjort det(med unntak av et par andre, men dere får høre hele historien om igår kveld når jeg kommer hjem, historien er råmorsom, på min bekostning).

Jeg har hjemmelengsel, men jeg tror jeg bare trenger litt tid til å bli vant til folk og kulturen her, og ikke minst skille klinten fra hveten. Heldigvis, så har jeg funnet et par folk som er lovende.

Et godt stykke råd

Hør på "Englishman in New York" av Sting.

En fantastisk sang, ikke bare melodisk sett men også lyrisk sett. Til de av dere som kjenner meg, så skal jeg avsløre at dette er kanskje den sangen som har mest påvirket meg i løpet av livet mitt. Det er også en sang som skaper et ideal for meg. Nå kan det debatteres hvorvidt dette idealet kan bli nådd, men det er nesten like viktig å nå det som det er å forsøke å nå det.

"If "manners maketh man" as someone said

Then he's the hero of the day

It takes a man to suffer ignorance and smile"

-Sting

En begynnelse

Da var fadderuka over, og foredragene begynt.

En uke med rå festing og drikking. OG! Noe som gjør det bedre enn å sitte på Rf, får ikke stygge blikk for å studere sosialvitenskap... Neida, det er såklart mer enn det som gjør det rått å være her. Kanskje det er de 400andre studentene spredt utover 9barer i en av studentforeningene, kanskje det er de to tre dansegulvene som alltid er befolket, eller kanskje det bare er den helt rå stemningen av å være en av 7 som kom inn Glasgow Uni.

Nei, uff, dette later til å bli en veldig skrytete bloggpost.

Vekk fra det da.

Fadderuka er over, og jeg har hatt det dritgøy. Jeg har hatt det så gøy at jeg faktisk har vært på nattklubb-delen av studentforeningen flere ganger. Meg, på nattklubb? Jaha, og griser flyr. Faktisk. Foam-party sparker rumpe forresten.

Men, nå har foredragene begynt. Jeg hadde min første idag. Sosiologi og Sosial Antropologi. Det later til å være et kult program fremover med det. Skal på neste foredrag snart, Central and East Europe studies. Det virker dritkult, foredragsholdern er rå! Ellers så har jeg en veldig chill timeplan, eneste dagen jeg begynner før 12 er tirsdag. Jeg har fredager fri. Jeg har opp til to timer mellom foredragene.

Ja, universitetslivet har begynt bra.

Barrierer er til for å...

løpe gjennom?

Joda, løpe gjennom. Helt logisk. Tror jeg.

Jeg tok god løpefart igår og gikk rett på. Jeg overkom en barriere, jeg opptrådde spontant foran folk. Det var open-mic night på en av studentpubene, så jeg dro med gitaren, og plutselig sto jeg på scenen. Mye impuls, hadde ikke bestemt meg hva jeg skulle spille. Jeg hadde såklart tenkt på det, men jeg endret valget mitt rett før jeg begynte å spille. Det var gøy. Det var oppkvikkende. Det var dritkult. Gleder meg til å gjøre det igjen. Har aldri sett en fest ta av så mye før, og ikke en eneste gang var det en mp-3spiller eller noe annet, alltid live musikk. Alt fra Coldplay til Stephen Lynch(det var meg:P). Helt konge opplevelse.

En annen ikke så konge opplevelse var å våkne idag. Det var ikke kult. Jeg hadde drukket på tom mage, lite råd; Ikke drikk på tom mage. Har fortsatt en mild hodepine, dog den var verre tidligere idag. Men, jeg lever, så alt er godt. Neste uke er det en open mic night til, i den andre studentforeningen.

På'n igjen!

Is that a fire I see?

Yes, yes it is. Being a mostly apathetic and indifferent person, it would be hard to believe that there are causes that just make me tick. Causes that will make me put aside almost anything and focus solely on that cause.

Well, what on earth might that be? Obviously it has got me agitated enough to actually write here when the sun is still up, so it must be something important to me. And right you are, it is important to me. It's got to do with ten years of memories. Well, not the memories in themselves, but the manifestation of said memories. Certain objects will trigger certain memories, makes perfect sense, no? Either way, there is something that triggers these ten years of memories.

What happens to have fired me up this way is the news of my old school(St. Sunniva) having to reduce the number of students, with an option of actually having to close. The school was informed that the building was not up to standards. This being Norway and all, these things are rather strict. This means that the school needs to come up with at least 33mill kr. As a private school, the school has no right to interest-free loans, or to get support from the local authorities or government. You can see where the problem comes in, right?

33mill kr.

Of course, upon seeing an actual sum, I automatically started calculating.

Considering that there are 50 000 catholics in Norway, of which a fifth would be willing to offer some financial aid, let us say 500kr. Then we're talking 5mill. It's not enough, by far, but it's something. Now we can consider the fact that there are 500children at the school. Let us say that we then automatically have about 350parents. Now these parents already pay about 16 000 per child per year, but if this is increased to only 17 000, we're still talking 350 000.

It took a while before I realised that those calculations were desperate attempts at coping with the possibility of losing the school. I'm no one man army.

But I will say this, what we need is a fund-raiser. Being catholics, we have seen it happen several times(adventsaksjonen, fasteaksjonen etc.) If 10 000 catholics give 500kr. That's 5mill. If 20 000 catholics give 500, that's 10 mill. I realise that 500kr might be a substantial sum for some people, but it's not writ in stone. Any sum will help.

I purposefully neglect donations from outside the catholic community, but that's not to say it wouldn't be nice to get some donations. I just wouldn't count on them.

Yeah, this issue has got me fired up allright. Wish I could do more than just sit here on my ass and write about it though. But, being out of the country, there's a limit. Then again, this is one limit I intend to push.

Au?

En tanke slo meg, som de så ofte gjør i disse sene nattestider(skulle ønske de slo meg når jeg trengte dem); hvorfor være som alle andre?

Nå tenker jeg ikke den Emo-jeg-vil-ikke-være-mainstream-typen, men den man hører folk si så veldig ofte. Jeg er selv skyldig i det, det skal jeg ikke benekte. De setningene som kommer etter man har fått litt skryt, eller noen hyller deg for å være flink til noe, "Det var ingenting. Det e'kke no' spess'. Uff, nei."

Personlig så er jeg veldig klar over et par enkle fakta:

• Jeg har venner med kunstnerisk talent. Det er ikke noe poeng å benekte det, så dere får bare innrømme det. Det er faktisk noe å kunne male og tegne. Jeg vet at jeg ikke kan tegne annet enn strekmenn, men flere av mine venner kan faktisk male og tegne ordentlige mennesker(og det syntes jeg er skikkelig kult).
• Jeg har venner med musikalsk talent. Som kan synge. Som kan spille piano, gitar, saxofon, fløyte, sitar, eller hva-faen det er noen av dere spiller. Poenget er; dere kan det. Jeg kunne gjort et forsøk i å lære meg et annet instrument enn gitar, men det er ingenting i forhold til det faktum at dere kan et(eller flere) instrument. Dere forbløffer meg stadig.
• Jeg har venner som kan snakke seg ut av det meste. La oss for et øyeblikk ignorere det at de også ofte snakker seg inn i de samme situasjonene. Jeg kan raskt og enkelt nevne flere som har en utrolig evne med ord, en evne som kan få venner til å føle seg stolt på og satt pris på. Jeg er takknemlig for at jeg kjenner dere.
• Jeg har venner med sinnelag som er imponerende. En venn av meg sa: Jeg ser ikke noe poeng i å være sur. Han sa også at han alltid har tenkt til å være et barn, ihvertfall til sinns. Jeg blir imponert når jeg ser at jeg har venner som kan i ett øyeblikk skjelle ut noen for å gjort noe galt, men like etter, etter saken er ute av verden, spøke og få personen man skjelte ut føle seg satt pris på. Jeg er mektig imponert.
• Jeg har venner med imponerende fysiske evner. La meg være ærlig og si at jeg vet ikke om mange som kan klatre opp to tau samtidig, og bare ved hjelp av armene. Stålviljen noen av mine venner har til å legge seg i hard-trening og sette seg et mål(selv om målet er 3mil unna og over et par elver, under et par bruer og gjennom et fjell eller to). Jeg applauderer dere.

Det siste, og kanskje viktigste, punktet er at dere er dere.

En god dose ydmykhet er alltid greit, men nå får dere litt skryt som alle kan se. Dere fortjener det. I alle årene jeg har kjent dere, i all den tiden, så har dere, alle sammen, utviklet personligheter som ikke gjør annet enn å imponere meg.

Jeg kunne godt ha sagt; I've seen it all before. Men sannheten er; jeg har ikke sett det før, ikke før jeg kjente dere ihvertfall. Jeg har aldri sett noen trekke seg opp to tau. Jeg har aldri sett noen snakke seg ut av å være mafia etter en bondedetektiv har sagt: HAN ER MAFIA!. Jeg har aldri sett noen simultant reise seg og stelle seg mellom vennegjengen sin og noen som skaper bråk. Det er en hengivenhet som jeg må nesten våge å si bør misunnes. Jeg har heller ikke sett en ti-talls skrullinger i fullt kostyme løpe etter en mann i leopardskinns-tanga. Nei, dere har gitt meg mange minner. Minner, som i en ensom stund, man setter pris på og tenker tilbake på. Mest av alt, så gir disse minnene meg en glede som peker framover. Jeg gleder meg til å se hva annet dere klarer å finne på.

Jeg anser ikke meg selv en enkel person å imponere, men dere har klart det, gang på gang. Når man tror man har sett alt, WHAM! Noe nytt skjer og man ligger på bakken og ler(hvis ikke fysisk, så ihvertfall mentalt).

Har kanskje bare noe med at jeg kjenner dere relativt godt eller har kjent dere lenge, men sånn er det bare.

Jeg har hatt en del tid for meg selv her i Glasgow de siste dagene. Jeg har ikke snakket med en eneste person i hele dag, annet enn et par ord over msn og sms. Jeg har gått rundt i Glasgow, og for å være ærlig, gått meg vill, og tatt inn en del nye opplevelser. Men det mangler en veldig grunnleggende ting; Jeg har ingen å dele de med. Det er litt ensomt her for øyeblikket. Jeg skulle gjerne hatt med meg noen på IKEA, eller for å se live jazz eller for å gå en tur rundt universitetet. Det er tider som dette man innser hvor mye man setter pris på de vennene man har. Det betyr ikke at jeg ikke skal skaffe nye venner.

Jeg fikk noen advarseler om at jeg ikke måtte glemme dere som er igjen i Norge. Jeg kan forsikre dere om at det ikke skjer med det første. Venner som dere møter man ikke hver dag. Universitet er til for å lære ting og oppleve nye ting, men det betyr ikke at man skal glemme det gamle. Universitetet bygger på det man har fra før.

Jeg er glad jeg har en eventyrpose med melkesjokolade.

In a foreign land

Javel, da var jeg her. Jeg sitter på 9kvadratmeter med null belysning, men det trenger jeg ikke siden det er lyst ute. Senga mi er ikke like behagelig som den i Norge, og jeg skal skaffe en ny pute slik at jeg kan sove behagelig. Jeg skaffet meg et britisk nummer, jeg skaffet meg en te-kopp, brød og syltetøy. Jeg har mat, drikke, et sted å sove. Jeg skaffet meg to adaptere idag, slik at jeg kan lade pc'en og mobilen. Jeg skal åpne en bankkonto snart.

Jeg føler meg voksen.

Jeg vil egentlig forbli et barn.

Men, jeg har norsk sjokolade. Nam.

Jeg har to uker før fadderuka begynner. Den eneste veien jeg kan ned til byen er å gå, og det tar en halvtime. Ikke så verst.

I claim India for...

ME!

Hvis dere holdt på å le så var det vel fordi det var en begynnelse på en vits fra Eddie Izzard(hvis du ikke vet hvem han er, så gå på youtube, nå.).

Nei, fra spøk til alvor. Jeg sitter og ser på en koffert. Vel, egentlig to. En stor og en liten. De er begge rød. Ved siden av koffertene ligger det en lapp som er en en-veis billett til et land som jeg kaller mitt eget men føler er ganske fremmed. Om en uke så må jeg møte en utfordring. Å reise fra venner og familie til et nytt og eksotisk(hvis det kan kalles det) land, Skottland. Et land hvor menn går i skjørt, spiser alle innvollene en sau har og spiller et merkverdig instrument som mange syntes høres ut som ei katt i en tørketrommel.

Jeg har fått mange spørsmål om det å reise: Er du spent? Er du nervøs? Er du klar for det? Har du pakket enda? Har du ordna alt? Har du et sted å bo? Er du redd?

Ja. Ja. Ja. Nei. Nesten. Ja. Ja.

Lille-skotten skal ut i den store vide verden. Men, det ordner seg. Hvorfor? Fordi jeg har gitaren min, jeg har bøkene mine, jeg har fortsatt venner og familie.

Jeg reiser kanskje utenlands, men det betyr ikke at jeg etterlater alt som jeg er en del av i Norge. Jeg kommer hjem igjen. Og når jeg sier hjem, så mener jeg Norge. Jeg har sett mange av mine venner omformulere sitatet(om dette er riktig vet jeg ikke, men jeg antar det); Home is where the heart lies. Sitatet har blitt gjort om til "Home is where your pillow is", "Home is where your head rests" und so weiter.

Jeg skal ikke være morbid og foreslå at jeg skal lagre hjertet(selv om det hadde bevist at jeg har et) mitt i en boks under senga mi her hjemme. Det er mange ganger jeg har sagt at jeg er innmari glad for det faktum at jeg bare er halvt norsk, men når jeg tenker meg om: Jeg glad for at jeg er halvt norsk. Jeg har et hjem her, og jeg skal beholde det. Jeg kommer ikke til å glemme dere her i Norge, så da får dere sørge for å ikke glemme meg.

Nå skal jeg begynne den vanskeligste delen hittil: Pakke ned 18års minner i 30kgs baggasje.

Nå kom jeg plutselig på at jeg bør kanskje ha en flaske vin til rådighet mens jeg gjør dette, men jeg skal spare den flasken til imorgen, hvor jeg har tenkt til å gå tilbake til mange av de minnene med en gammel og god venn.